Livet med en minoritets dialekt

Tror ikke man kan bruke minoritet når det kommer til dialekt (????), men what ever.

Det er ikke ukjent at Norge florerer av ufattelig mange dialekter. De fleste er ganske kjent for oss.

Fant forresten ut at den jeg har satt masse spørsmålstegn er blant annet samisk. Men det er vel så og si det SAME, eller hva? HAHAHAHAhahaahheeeeeeh.

Så da kommer man frem til to ting:
1. Man skulle vel forvente at nordmenn flest er vandt til å høre forskjellige dialekter, og at det derfor ikke burde være så vanskelig å gjøre seg forstått uansett dialekt?
2. Man skulle vel forvente at nordmenn flest ikke har hørt alle de forskjellige dialektene, og at det derfor kan være vanskelig å gjøre seg forstått uansett dialekt? (Litt malplassert spørsmålstegn kanskje, men synes det passa så bra med eneren).

Siden jeg er fra Norges navle - Dombås, så hadde jeg aldri tenkt at det fantes ord utenfor mitt hjem som folk ikke kom til å forstå. Jeg trodde mine hverdagslige ord var ord alle i hele landet brukte! Der tok jeg ganske, veldig, ufattelig feil. Så tenkte å vise dere noen eksempler

1. Den gangen jeg skypa med noen kompiser fra Stavanger

Ut i fra måten de reagerte på hørtes det ut som om de hadde sett en liten oter-baby gulpe for første gang - altså det søteste ever.

2. Den gangen jeg VIRKELIG tenkte over ordet "døkk"

Døkk = Dere for de som ikke visste det. (Bruker forresten bilder fra et gammelt blogginnlegg på en annen blogg om det samme temaet)

Dette var mer en mindfuck fremfor en "uforståelig ord situasjon", men likevel. DØCK.

3. Den gangen mobilen min lada ut

4. Hver gang jeg snakker til folk:

Hva jeg sier: 

 

Hvordan det høres ut:

Hva de hører:

Mitt flaueste øyeblikk ever

Jeg er ikke en person som lett blir flau. Jeg er mer sånn som tenker "shit happens" og går videre med livet. For folk driter seg ut av og til, sånt skjer. Ikke vits å lage en big deal av det, sant?

Likevel, har jeg et øyeblikk som har satt seg fast i sjela mi siden det skjedde. Og jeg tror grunnen til at det har gjort det er fordi jeg aldri i mitt liv så for meg at det kom til å skje. Så... Hva skjedde?

Dette skjedde rundt påskeferien 2014, snart 2 år siden. Jeg skulle ta toget hjem til Dombås fra Tønsberg, og måtte bytte tog i Oslo. Så på Oslo S er det mange rader med benker, og jeg tenkte at jeg kunne sitte der å slappe av frem til toget mitt kom.

Så her er greia: Det satt folk rundt meg, og forann meg.

Det satt også flere folk bak de som satt forann meg. De som har vært på Oslo S skjønner sikkert hvilke benker jeg mener. Uansett, så der satt jeg og ante fred og ingen fare, med bena i kryss, og tenkte på ting som ikke burde se dagens lys. Det jeg ikke innså var det her

Så mens jeg forsvant inn i min egen fantasiverden, forsvant blodtilførselen til den ene foten min. Der satt jeg og stirret inn i den femte veggen og ante ikke at jeg sakte men sikkert kvelte foten min. Og dette fikk fryktelige konsekvenser, for i det jeg skulle reise meg og gå til toget skjedde dette

Så der lå jeg... På gulvet, midt mellom masse folk, på Oslo S, og prøvde å overbevise meg selv om at det som akkurat skjedde ikke hadde skjedd. Noe som førte til at jeg så enda mer idiotisk ut siden jeg bare lå der et par sekunder uten å bevege meg i det hele tatt. OG ENNÅ ER IKKE HISTORIEN FERDIG! For etter at jeg innså at det var passe idiotisk å bare bli liggende, så prøvde jeg å reise meg. Det jeg ikke tenkte over var at foten min ikke var helt ferdig med å være ubrukelig.

Igjen: Der lå jeg. Mitt forsøk på å reise meg feilet. I stede for å reise meg så jeg ut som en skadeskutt zombie som prøvde å forfølge noen for å få en bit av hjernen deres. Og akkurat i det øyeblikket følte jeg at hjerne var noe jeg burde hatt, for følte meg rimelig patetisk. Etterhvert klarte jeg å reise meg, sa unnskyld til mannen jeg akkurat hadde knust skrittet til med hode mitt en million ganger, sa unnskyld til (jeg antar) dama hans en million ganger, og haltet av gårde så fort jeg kunne.

Så det var mitt flaueste øyeblikk ever. Nå er det jo selvfølgelig bare gøy, dessuten fikk jeg 65 likes på facebook på kommentaren hvor jeg forklarte hva som skjedde! Så noe godt kom jo ut av det.

Da kongen kom til bygda

Jeg var en skøyer som barn, jeg var klassens klovn og alle ble på et eller annet tidspunkt et offer for mine skøyerstreker, og med alle så mener jeg ALLE. Jeg foretrekker forøvrig skøyerstreker over rampestreker fordi ingen liker rampete barn. Jeg holder fremdeles med på skøyerstreker eller “practical jokes” men i dag har de gått mer over til intellektuelle mind-fuck spøker. Som den gangen jeg lagde personlige romantiske dikt på rim til alle jentene i klassen inkludert meg selv og la de i skapene til vårs i smug. Dette første til store spekulasjoner om hvem av guttene i klassen som var så desperat at de ville gjøre det, eller den gangen jeg klarte å overbevise noen om at de hadde fått urinveisinfeksjon i fingeren.

Men ja tilbake til min barndom. Da jeg gikk i 7. Klasse på barneskolen skjedde det noe stort i bygda, ja jeg  vil faktisk gå så langt som å si at det er det største som noen gang har skjedd i bygda: Kongen skulle på besøk.

Det skulle avdekkes en minnesten til sivile som ble drept under andre verdenskrig, og kongen skulle dit for å avduke og kutte bånd, du vet slike vanlige kongeting. Hele barneskolen skulle være tilstede med bunad og norske flagg. Vi sto på hver vår side av veien der kongen skulle komme ruslende ned. En av vennene mine hadde fått det æresfylte oppdraget med å gi blomster til kongen, og fordi jeg gjerne ville se dette så sto jeg fremst i rekkene.

Vi var på plass hele to timer før kongen skulle ankomme, og det var forferdelig kjedelig å stå der å vente mens lærerne ruslet rundt og passet på at alle var på sin beste oppførsel. Det var en solfylt vårdag og det eneste jeg hadde til underholdning var klokka jeg hadde fått av bestemoren min til bursdag.


Jeg underholdet meg selv grenseløst ved å blende elever på andre siden av veien med klokka mi.

Så etter jeg hadde irritert alle elevene på andre siden av veien grenseløst i to timer, så dukka endelig kongen opp. Da jeg så han så fikk jeg en veldig stor trang til å blende han også selv om jeg viste det var veldig galt av meg. Til slutt så klarte jeg ikke å la være.

Så til alle der som går rundt å skryter av at dere har håndhilst eller fått klem av kongen “hysj” dere er ikke spesielle, dere er ikke alene. Det er derimot ikke mange som kan si at de har blenda kongen.

 

Til slutt vil jeg komme med en unnskyldning til Harald, hvis du leser dette (hadde ikke blenda deg i dag) og en stor takk til venninne og bloggkollega Lone som bidro med awesome tegninger :D 

Hvordan blir man voksen?

På papiret har jeg allerede vært voksen i snart 3 år. I det man fyller 18 år blir man plutselig kalt for "ung voksen" i avisa. Jeg anser meg selv som "ung voksen", fordi det får meg til å føle at jeg flyter et sted mellom det å være tenåring, og fortsatt komme unna med at jeg er ung og dum, men samtidig at jeg er ansvarlig og moden nok til å kunne være min egen sjef.

Det er masse jeg ikke skjønner at jeg skal være i stand til i det øyeblikket jeg blir ansett som en virkelig voksen. Ikke lenger en "ung" en, men en sånn.. Skikkelig ansvarsfull og moden voksen. For eksempel skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare å stå opp før sola hver dag, og gjøre voksne ting som for eksempel drikke kaffe, lese nyheter, lage niste til barna og meg selv før jobb. Det største problemet med dette er at jeg ikke liker kaffe. Og dette er noe jeg stadig får høre når jeg er på besøk hos familie eller noe:

 Skjønner heller ikke hvordan foreldre gidder å lage middag HVEEER EEEENEEEESTE DAAAAAG. Jeg klarer ikke se for meg en hverdag hvor jeg står opp helt opplagt klokka 7:00. Deretter jobbe heeeeelt til 3 - 4. Og SÅÅÅÅ må jeg subbe hjem og lage middag når jeg egentlig vil sove helt til neste dag igjen. Jeg kommer til å ende opp med å legge meg inni ovnen og sove der. For alltid.

I tillegg til dette så er det jo det å holde huset sitt rent og ryddig. Noe som virker f'ing impossible. Creds til alle voksne for det. MEN! Jeg har jo gjort ting som har fått meg til å føle meg voksen, som for eksempel:

1. Kjøpe nødvendige ting på butikken

2. Ringt til netcom og inkasso, vet ikke med dere.. Men det er noe med å introdusere seg med hele navnet sitt for deretter å forklare et problem som gjør at man plutselig føler seg 10 år eldre.

3. Betale regninger

Så jadda.. Livet, eller hva folkens? Ellers er det jo digg å kunne stikke på vinmonopolet å kjøpe drikke selv, for så å stikke hjem på hybelen og drikke alt selv. Og tenke over hvor digg det er å bli voksen, ansvarlig og moden!

(Neida. Joda. Neida. Alt har sine fordeler og ulemper!)

Børna av barna

”De barna, de barna!” kan vi som voksne finne på å sukke ut i intet. At barn gjør mye rart er videns kjent. Jeg gjorde alt for mye rart når jeg var liten, og den dag i dag kan jeg fremdeles vri meg av flauhet når jeg tenker på noe jeg gjorde som barn. Det kommer som lyn fra klar himmel, opp fra underbevisstheten og fungerer som en liten samtale mellom hjernen min og meg.

Hjernen: Husker du den gangen da du var fem år og-

Meg: NEI!! HUSKER IKKE!!

Hjernen: Jo, jo! Hør her da! Du var i-

Meg: HYSJ!!

Hjernen: Du var i barnehagen og fikk kjeft fordi du hadde rapt, også ble du så flau at du tok brunost i nesa for å vise at det bare var sånne rare ting du gjorde, men så fikk du bare ut litt av brunosten og måtte sitte på kontoret til barnehagelæreren og snyte deg i ei bøtte?

Meg: HVORFOR MÅTTE DU MINNE MEG PÅ DETTE??? HÆ?? JEG HADDE DET HELT FINT UTEN Å HUSKE NOE AV DEN EPISODEN!!

Vi har nok alle disse episodene som bare dukker opp uten at man egentlig har prøvd å huske dem. Så kan man ligge i ettertid å dunke hodet i veggen og tenke: ”hvorfor gjorde jeg det??” men sannheten er at det er sånt man gjør når man er barn. Sånne smårare, småkleine ting som man egentlig ikke trenger å gjøre, men som bare virker som en veldig god ide der og da.

Det jeg skal fram til med dette innlegget, er at barn også kan være ekstremt geniale, og jeg håper at jeg hadde slike øyeblikk som dette når jeg var liten nå, og ikke bare brunost i nesa. Jeg er en person som elsker å omgås barn. Energien, nysgjerrigheten og logikken man møter hos barn er noe av det mest fantastiske som finnes. Nå skal jeg fortelle et par historier hvor jeg regelrett har blitt ”eid” av våre små verdensborgere.

Den første historien handler om min BFF, Sander. Han er sønnen til kusinen min, og er den smarteste, morsomste og mest fantastiske kidden ever! På dette tidspunktet var han kanskje 4 år.

Jeg: Så fin du er på håret Sander, har du klippet deg?

Han: Nei..

Jeg: Joo, jeg ser jo at du har klipt deg.
Han: Nei, jeg har ikke klipt meg!

Jeg: Altså.. jeg ser jo at du har klippet deg. For sist jeg så deg så var håret ditt lenger, og nå er det kortere. Så du må jo ha klippet deg siden sist?

Han: Nei!

Jeg: (en anelse oppgitt) JO, jeg ser du har klipt deg!

Han: Jeg har ikke klipt meg! Frisøren klipte meg!

Den neste historien er fra jeg var i praksis i en barnehage, også dette er en gutt på ca 4 år. Vi satt å lekte med sånne klosser man kan feste på ei korktavle, og han holder opp en rød brikke og spør om jeg vet hva det er. Pedagogen i meg prøver å sette meg inn i hans tankesett og sammen med ham fabulere om hva det kan være.

Jeg: Hm, kanskje det er veggen på huset ditt?

Han: Nei…

Jeg: Da er det kanskje en liten katt?

Han: Nei…

Jeg: Fortell meg hva det er da.

Han ser dumt på meg, og svarer:
”Et rektangel.”

Kanskje om mange år så vil jeg ligge i senga for å prøve og sove, og plutselig dukker denne episoden opp fra hukommelsen, og jeg vil igjen dunke hodet i veggen og rope: ”HVORFOR GJETTA DU IKKE AT DET VAR ET REKTANGEL!! DU VISSTE JO HVA ET REKTANGEL VAR!”

Ja, barn gjør mye rart, men innimellom gjør voksne det også.

And then came the green mute

Da jeg ble spurt om jeg ville være med å skrive litt på denne bloggen innimellom var jeg i starten ganske nølende. Jeg har hatt utallige blogger tidligere, skrevet fem-seks innlegg på dem og laget noen kleine videoblogger, også sluttet. Et par måneder senere var jeg innom igjen og skrev at nå skulle jeg starte å blogge igjen, men det også sluttet like brått som sesongavslutningen på sesong 4 av Switched at Birth. Derfor tenkte jeg at det ikke var noe vits i å starte på enda en blogg. De mest observante leserene har kanskje nå skjønt at jeg gav etter tilslutt. Skulle altså ikke mer til enn at jeg fikk tilbudet om at hvis jeg skrev en morsom historie, så kunne Lone tegne den. Jeg har ledd meg skakk av tegningene fra diverse bussturer fra helvete og Synne-demoner på Mario Party-party, så det er klart jeg sjessa veldig på det! (Jeg er fra Grenland, og her sjessær vi fært´)

Men så var det den morsomme historien da. Skal jeg være dønn ærlig, så er humoren min kanskje et av mine fremste salgstriks når jeg skal skaffe meg nye venner, men jeg har også erfart at å planlegge ”Nå skal jeg faderimæ sette meg ned å skrive noe morsomt!” sjeldent funker like godt.

Nope, not gonna happend

Jeg tenkte i første omgang å ty til min trofaste følgesvenn, Netflix, for inspirasjon. Det funket enda dårligere, ettersom jeg aldri kom meg ut av Netflix igjen. Jeg fant masse morsomt, men ble sittende å glo i stedet for. En time ble til to, to timer til fem også var jeg alt så langt inn i "The Flash" at jeg ikke kom meg ut igjen.

Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at det var livet. 

Derfor får jeg spare det til en gang jeg ikke har et sånt enormt press på meg til å være morsom, så kan jeg i stedet fortelle litt om hvem jeg er og hva jeg driver med. Folk pleier å kalle meg for Marit. For det er tross alt det jeg heter. Det at navnet mitt ikke er langt nok til å lage et kallenavn ut av har plaget meg i mange år, for er det èn ting jeg alltid har ønsket meg (utenom hund og trampoline) så er det et kallenavn. Jeg har nå lært å leve med et kort navn, men det stikker fortsatt litt i hjertet når jeg hører andre får en kortversjon av navnene sine, som sitter så godt at man etter hvert glemmer hva de egentlig heter.  

Dersom noen skulle kalt meg for noe, kaller de meg sikkert for ”Synne2” eller ”Synne LITE”. Vi er tvillinger, og er stort sett ganske like, bare at Synne er litt mer av alt. Det vil jeg si gjeller både på godt og vondt, så det er egentlig ikke så ille som det høres ut. Dessuten var jeg søt når jeg var liten.

MEN det er mer ved meg enn (det korte) navnet mitt! Jeg er en førskolelærer som fortiden tjener til livets opphold på en pizzarestaurant. Det er ikke like mye pedagogikk i å kutte opp en pizza, men jeg skal være ærlig: kan jeg ikke jobbe med barn, så er ikke pizza det verste alternativet. Jeg er sikker på at mitt brennende engasjement for barn og barnehagen får meg inn i yrket før eller siden uansett, så er det jo greit å ha noe som betaler regningene i mellomtiden.

Viktig å terpe på pedagogikken innimellom

Når folk ikke kaller meg for Synne LITE så kaller de meg for ei hyggelig og søt jente, og det har de kanskje rett i. Jeg har ikke en enormt stor personlighet som tyter mot deg så fort du åpner døra til et rom jeg er i. Jo visst kan jeg skravle, jeg kan skravle så mye at du blir svett i ørene, men dette er kun hvis jeg kjenner deg veldig godt, vi snakker om noe jeg er brennende engasjert i, eller du lo av vitsen min første gang du møtte meg. Ellers kan jeg nok oppfattes som ganske stille og betenkt, men verden må ha sånne mennesker også. Hadde det ikke vært for sånne som meg, hadde sånne som Synne ikke hatt et publikum og snakke til!

Dette var superartig! Bare se hvor fin jeg ble når jeg er tegnet ut fra Lones persepsjoner av meg!
Neste innlegg skal være morsomt, det lover jeg!

Marit // The green mute (<- ER DETTE ET POTENSIELT KALLENAVN????)