Jeg var en skøyer som barn, jeg var klassens klovn og alle ble på et eller annet tidspunkt et offer for mine skøyerstreker, og med alle så mener jeg ALLE. Jeg foretrekker forøvrig skøyerstreker over rampestreker fordi ingen liker rampete barn. Jeg holder fremdeles med på skøyerstreker eller “practical jokes” men i dag har de gått mer over til intellektuelle mind-fuck spøker. Som den gangen jeg lagde personlige romantiske dikt på rim til alle jentene i klassen inkludert meg selv og la de i skapene til vårs i smug. Dette første til store spekulasjoner om hvem av guttene i klassen som var så desperat at de ville gjøre det, eller den gangen jeg klarte å overbevise noen om at de hadde fått urinveisinfeksjon i fingeren.
Men ja tilbake til min barndom. Da jeg gikk i 7. Klasse på barneskolen skjedde det noe stort i bygda, ja jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er det største som noen gang har skjedd i bygda: Kongen skulle på besøk.
Det skulle avdekkes en minnesten til sivile som ble drept under andre verdenskrig, og kongen skulle dit for å avduke og kutte bånd, du vet slike vanlige kongeting. Hele barneskolen skulle være tilstede med bunad og norske flagg. Vi sto på hver vår side av veien der kongen skulle komme ruslende ned. En av vennene mine hadde fått det æresfylte oppdraget med å gi blomster til kongen, og fordi jeg gjerne ville se dette så sto jeg fremst i rekkene.
Vi var på plass hele to timer før kongen skulle ankomme, og det var forferdelig kjedelig å stå der å vente mens lærerne ruslet rundt og passet på at alle var på sin beste oppførsel. Det var en solfylt vårdag og det eneste jeg hadde til underholdning var klokka jeg hadde fått av bestemoren min til bursdag.
Jeg underholdet meg selv grenseløst ved å blende elever på andre siden av veien med klokka mi.
Så etter jeg hadde irritert alle elevene på andre siden av veien grenseløst i to timer, så dukka endelig kongen opp. Da jeg så han så fikk jeg en veldig stor trang til å blende han også selv om jeg viste det var veldig galt av meg. Til slutt så klarte jeg ikke å la være.
Så til alle der som går rundt å skryter av at dere har håndhilst eller fått klem av kongen “hysj” dere er ikke spesielle, dere er ikke alene. Det er derimot ikke mange som kan si at de har blenda kongen.
Til slutt vil jeg komme med en unnskyldning til Harald, hvis du leser dette (hadde ikke blenda deg i dag) og en stor takk til venninne og bloggkollega Lone som bidro med awesome tegninger :D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar