Børna av barna

”De barna, de barna!” kan vi som voksne finne på å sukke ut i intet. At barn gjør mye rart er videns kjent. Jeg gjorde alt for mye rart når jeg var liten, og den dag i dag kan jeg fremdeles vri meg av flauhet når jeg tenker på noe jeg gjorde som barn. Det kommer som lyn fra klar himmel, opp fra underbevisstheten og fungerer som en liten samtale mellom hjernen min og meg.

Hjernen: Husker du den gangen da du var fem år og-

Meg: NEI!! HUSKER IKKE!!

Hjernen: Jo, jo! Hør her da! Du var i-

Meg: HYSJ!!

Hjernen: Du var i barnehagen og fikk kjeft fordi du hadde rapt, også ble du så flau at du tok brunost i nesa for å vise at det bare var sånne rare ting du gjorde, men så fikk du bare ut litt av brunosten og måtte sitte på kontoret til barnehagelæreren og snyte deg i ei bøtte?

Meg: HVORFOR MÅTTE DU MINNE MEG PÅ DETTE??? HÆ?? JEG HADDE DET HELT FINT UTEN Å HUSKE NOE AV DEN EPISODEN!!

Vi har nok alle disse episodene som bare dukker opp uten at man egentlig har prøvd å huske dem. Så kan man ligge i ettertid å dunke hodet i veggen og tenke: ”hvorfor gjorde jeg det??” men sannheten er at det er sånt man gjør når man er barn. Sånne smårare, småkleine ting som man egentlig ikke trenger å gjøre, men som bare virker som en veldig god ide der og da.

Det jeg skal fram til med dette innlegget, er at barn også kan være ekstremt geniale, og jeg håper at jeg hadde slike øyeblikk som dette når jeg var liten nå, og ikke bare brunost i nesa. Jeg er en person som elsker å omgås barn. Energien, nysgjerrigheten og logikken man møter hos barn er noe av det mest fantastiske som finnes. Nå skal jeg fortelle et par historier hvor jeg regelrett har blitt ”eid” av våre små verdensborgere.

Den første historien handler om min BFF, Sander. Han er sønnen til kusinen min, og er den smarteste, morsomste og mest fantastiske kidden ever! På dette tidspunktet var han kanskje 4 år.

Jeg: Så fin du er på håret Sander, har du klippet deg?

Han: Nei..

Jeg: Joo, jeg ser jo at du har klipt deg.
Han: Nei, jeg har ikke klipt meg!

Jeg: Altså.. jeg ser jo at du har klippet deg. For sist jeg så deg så var håret ditt lenger, og nå er det kortere. Så du må jo ha klippet deg siden sist?

Han: Nei!

Jeg: (en anelse oppgitt) JO, jeg ser du har klipt deg!

Han: Jeg har ikke klipt meg! Frisøren klipte meg!

Den neste historien er fra jeg var i praksis i en barnehage, også dette er en gutt på ca 4 år. Vi satt å lekte med sånne klosser man kan feste på ei korktavle, og han holder opp en rød brikke og spør om jeg vet hva det er. Pedagogen i meg prøver å sette meg inn i hans tankesett og sammen med ham fabulere om hva det kan være.

Jeg: Hm, kanskje det er veggen på huset ditt?

Han: Nei…

Jeg: Da er det kanskje en liten katt?

Han: Nei…

Jeg: Fortell meg hva det er da.

Han ser dumt på meg, og svarer:
”Et rektangel.”

Kanskje om mange år så vil jeg ligge i senga for å prøve og sove, og plutselig dukker denne episoden opp fra hukommelsen, og jeg vil igjen dunke hodet i veggen og rope: ”HVORFOR GJETTA DU IKKE AT DET VAR ET REKTANGEL!! DU VISSTE JO HVA ET REKTANGEL VAR!”

Ja, barn gjør mye rart, men innimellom gjør voksne det også.