Ohh Canada - Folk jeg møtte i Canada del 3

Så siste del av folk jeg møtte i Canada nå. Let’s crack on. Kanskje crack ikke er det beste uttrykket å bruke pga alle rusmisbrukerne men anyway....

Første dag i Canada, jeg hadde akkurat kommet frem til der jeg skulle sove med bussen, og tenkte jeg skulle ut å skaffe meg noe å drikke å bli litt kjent i nabolaget.

Jeg hadde akkurat gått ut på gata og runda et hjørne da:

Haha okeii.. Jeg skulle prøve å tegne en mann som stjal en sykkel, men det endte opp med å bli tidenes største sykkel og rareste mennesker, men jeg brukte så lang tid på den fordømte sykkelen så jeg vil ikke utelate tegningen. Uansett...moving on

(Tina fra Bob’s Burger type Ehhhhh....)

Også bare ruslet han bort med den stjålne sykkelen.

Jeg fortalte dette til ei venninne på facebook senere den dagen og hun sa “Oi, anmeldte du han?” Jeg fikk litt dårlig samvittighet over at den tanken ikke engang hadde slått meg. På en annen side så blunka han til meg så det var jo vår lille hemmelighet...

Et par dager senere sitter jeg utenfor Starbucks og drikker kaffe da jeg plutselig ser noen som stirrer dypt inn i sjela mi på andre siden av veien

Hun står slik og stirrer på meg i flere minutter og det begynner å freake meg skikkelig ut så jeg tar opp en bok og begynner å lese. Da durer hun plutselig over veien, og setter seg ved siden av meg. Jeg prøver å ignorere henne men merker at hun fremdeles stirrer så etterhvert klarer jeg ikke mer og snur meg og ser på henne. Da reiser hun seg og spør om det er ledig i stolen ved siden av meg ved bordet mitt. Som ydmyk høflig nordmann sier jeg selvfølgelig “Yes” med skjelvende stemme.

 

Så ehhh ja. 

Den siste uka i Canada skulle jeg tilbringe 4 dager på “Woop Woop” tur i Rocky mountains. Woop woop er ikke kode for sex bare type fest og morro. Jeg dro sammen med noen Canadiske venninner og rundt 20 andre folk jeg ikke kjente på et arrangert turistopplegg tur ting. Turen var spesielt designa for folk under 30, men det var det en gruppe på 4 folk fra Vietnam som hadde misforstått det. Dermed ble det 4 pensjonerte vietnamesere med på turen. Det jeg synes var gøy med det var at jeg med den gamle sjela mi og de 4 pensjonistene syntes og mislike den overentusiastiske guiden like mye.

Pensjonistene gjorde forsåvidt lite ut av seg og var ikke å se på festene på kveldstid. På den nest siste dagen derimot begynte han ene og irritere meg. Han hadde på seg hockeytrøye. Jeg elsker hockey og vi er i Canada så ingenting galt der, men det var ikke en Canadisk trøye, nei den var svensk. Etterhvert ble nysgjerrigheten over hvorfor en vietnameser i Canada brukte svensk hockeytrøye for stor.

Plutselig var alle vietnameserne borte hos meg, og syntes det var det sykeste ever at jeg var fra Norge. Også tar alle rundt meg i en massiv gruppeklem som om de hadde funnet sin bortkomne datter. Det viste seg at hun søsteren som bodde i Sverige var med på turen, og hun kunne snakke ganske bra svensk. Problemet var bare at det kunne ikke jeg. De skulle snakke med meg hele tiden fra nå av, og vi la hverandre til på facebook og fikk telefonnummeret til hverandre, fordi jeg var jo fra NORGE!! Hvor sykt er ikke det?

Jeg suger som sagt på å forstå å snakke svensk, og hun svenske insisterte på at jeg skulle snakka norsk så hun skulle prøve å forstå, men hun snakka ikke såå godt svensk så samtalene var noe som det her:

Av de menneskene jeg møtte i Canada var nok de de søteste. Han ene sender fremdeles ofte meldinger på facebook og spør hvordan det går med studier og hva som skjer i Norge om dagen. Fantastiske mennesker.

Så det var avsluttingen på mennesker jeg møtte i Canada, møtte selvfølgelig mange fler med de er så normale at de fortjener ikke å bli nevnt i bloggen.

Oooh Canada - Folk jeg møtte i Canada del 2

Jeg møtte veldig mange spesielle personer i Canada og så morsomt det er å fortelle om det så har det en ganske mørk bakhistorie. Vancouver er den byen i Canada med flest hjemløse og narkomane. Man blir anbefalt å se mange ting når man kommer til Vancouver, men i hotellresepsjoner og turistsentere pleier de og sette et stort kryss over et område av byen, et område de vil du ikke skal se. Dette området heter East Hastings.

Dette er det fattigste nabolaget i Canada og blir kalt Nord Amerikas dødeligste ghetto. Det er her de fleste narkomane og hjemløse hører til i Vancouver. Narkotikasalg og prostitusjon skjer på åpen gate på alle tider av døgnet. Man estimerer også at rundt en tredjedel av sprøytenarkomane i området er HIV positive.

Jeg har en irriterende nysgjerrighet og mot min egen dømmekraft besøkte jeg East Hastings. Det var som å komme inn på settet til “The Walking Dead”. Jeg opplevde ikke noen skremmende opplevelser der til tross for det dårlige og kriminelle ryktet det har. Mange kom opp til meg og spurte om penger naturligvis, men ikke mer enn det. Jeg så flere både kjøpe og sette narkotika helt åpenlyst, og jeg så en person i det jeg tror var sterk hallusinasjon inne i en bakgate. Mest av alt var det jeg så trist. Tusenvis av hjemløse ute på gata i en av verdens rikeste og vakreste byer. Tynne, sultne, skada og møkkete kropper som vandrer endeløst rundt i rus og fortvilelse.

Man tenker kanskje at det ikke er så stor deal alle storbyer har et slikt område, men det som gjør denne historien så mye verre er at 40% av de som bor på gata i East Hastings har alvorlige mentale lidelser. Dette kommer av at en av Canadas største mentalsykehus “Riverview” ble lagt ned og uten et alternativt sted å legge inn pasientene endte de opp på gata.


Av disse menneskene fra East Hastings så var det ei jente som gjorde spesielt sterk inntrykk på meg. Hun så ut som hun kanskje var rundt 16 år gammel. Hun satt ute i den mest travle gata i Vancouver hver eneste dag og tigget etter penger. Hver eneste dag var hun i forskjellige sinnsstemninger.

Når man er i Vancouver så lærer man fort å overse alle folkene som sitter på gata og roper til deg for det er så endeløst mange av de, man blir fort vant til det. Jeg la allikevel merke til henne hver dag, kanskje fordi hun vår så ung, eller fordi hun var en av de mest høylytte av folkene der? En dag hadde jeg vært på 7/11 og kjøpt meg lunsj og da jeg kom ut satt hun rett utenfor og så rett opp på meg. Jeg hadde fremdeles vekslepengene i hånda, og det var en god del vekslepenger, så jeg tenkte “Hvorfor ikke?” å la alle pengene opp i koppen hennes.

'

Jeg forventa ikke helt den reaksjonen, men det gikk enda lenger og hun sa hun ville følge meg hjem, fordi det var så mange “crazy people” i byen. Jeg prøvde å avvise henne fordi hun var selv en av de jeg anså som “crazy people”. Men hun insisterte så sterk at jeg jeg lot henne få lov.

Vandrerhjemmet mitt lå mitt i sentrum bare et par minutter unna så jeg følte meg ganske trygg på at ingenting kom til å skje. Hun pakket sammen pengekoppen og la den biten med papp hun pleide å sitte på under armen og begynte å følge meg “hjem”. Hun var en utrolig hyggelig person og lurte masse på hva jeg gjorde i Canada og hadde masse tips til ting jeg burde gå å se. Når vi kom frem til vandrerhjemmet ga hun meg en klem og fortalte meg at hun ikke kom til å glemme meg. Jeg forsto at mest sannsynlig var hun såpass snill fordi hun ville jeg skulle gi henne mer penger, men det var hyggelig allikevel. Jeg visste ikke om jeg skulle kjenne meg glad eller trist etterpå. Det var skikkelig fint å gjøre noen så glad samtidig så visste jeg at pengene jeg ga henne kom til å bli brukt på å putte gift inn i kroppen hennes.

Et par dager senere er jeg tilbake i sentrum. Jeg går på gata da jeg hører noen rope “Angel girl!” fra andre siden av veien. Jeg ser over på andre siden og der sitter hun og vinker meg over til henne. Jeg går over veien og bort til henne.

 

Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og da reiser hun seg og viser pappbiten hun pleide å sitte/sove på.

 

Jeg vet ikke hva som gjorde mest vondt, det faktumet at noen hadde skrevet slike ting til henne eller det faktumet at hun kalte den tynne pappbiten for huset sitt. Jeg sitter igjen med masse fine minner fra Vancouver, men det er møtet med disse menneskene fra East Hastings som har gjort aller mest inntrykk på meg.

Jeg er kanskje langt mer interessert i East Hastings enn folk flest fordi jeg har vært der, men hvis du synes det hørtes interessant ut så finnes det to dokumentarer som begge ligger på Youtube som handler om livet til de på East Hastings. Jeg synes begge to er ekstremt bra dokumentarer og anbefaler å se de.

Den første dokumentaren heter “Streets of Plenty” og er et ekperiment utført av en student i Vancouver. Han skal forsøke å være hjemløs i en måned med alle de utfordringene det byr på. Han prøver det som er av narkotiske stoffer inkludert heroin, og kommer i kontakt med noen av byens mange hjemløse.

https://www.youtube.com/watch?v=I6-1oo-b3Ds

Den andre heter “Through a blue lens” som filmer et år på gata i Vancouver hvor man intervjuer mange av de som bor der. Man får også se det ganske unike forholdet politiet har til de narkomane.

https://www.youtube.com/watch?v=gwFRsfATaag 

Kanskje unødvendig når man ser på temaet, men advarer om sterke scener i begge dokumentarene.

Oooh Canada - Folk jeg møtte i Canada del 1

For tre år siden dro jeg til Vancouver. Jeg hadde jobbet et helt år og bestemte meg for å se litt av verden for pengene jeg hadde tjent. Jeg bodde på et vandrerhjem, ble kjent med mange kule personer og fikk minner for livet. Vancouver var et av de vakreste stedene jeg noen sinne har vært, og jeg vil tilbake dit så fort jeg får sjansen. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor det flere ganger hadde blitt kåret til verdens vakreste by.

Men jeg er ikke typen til å skrive å skrive om flotte reiseopplevelser, så det skal jeg ikke heller. Jeg skal heller fortelle om noen av de flotte, hyggelige, skumle, psykotiske og generelt rare personene jeg møtte der. Jeg fant ut at det blogginnlegget kom til å bli ganske langt, så jeg bestemte meg for å dele det opp i flere deler. 

En av personene jeg ble kjent med var ei 20 år gammel vietamesisk jente. Hun var veldig søt snakket ikke så veldig godt engelsk og vi hadde to ganske store kulturmisforståelser i løpet av de tre ukene jeg var der.

Så tamponger, tydeligvis ikke en ting i Vietnam. Et par dager senere skulle vi ut å spise middag sammen. Vi var på vei til restauranten da dette skjedde:

Så ja det var del 1 av folk jeg møtte i Canada. Stay tuned, there will be more... 

Høstferien for 2 år siden

Dette innlegget skrev jeg for typ 2 år siden eller noe, men tenkte det var relevant siden jeg nylig kom hjem fra høstferie. Skal også skrive om høstferien i år, når jeg gidder.

Høstferien er over og jeg er endelig kommet meg hjem igjen til Tønsberg. Hele ferien har jeg egentlig brukt på å:

1. Knuse mobilen min

(Den falt ut av lomma mi og ble påkjørt, men det ser nesten ut som jeg har gjort det her med den)

Pappa med litt promille som absolutt skulle forklare til meg hvor skeiv telefonen min faktisk er. Tror han sa det sånn 5 - 6 ganger at telefonen min er " / sånn skeiv", ") slik på tvert", "helt skeiv sånn som dette /".

2. Møte venner


Og 3. Vært flink student og skrevet (Hvordan bøyer man egentlig å skrive??? Skrevet.. Er ikke det liksom å spre bena sine eller noe... Uansett:)

Når den tid kom at jeg skulle reise hjem tok jeg toget sammen med Linda. Fraaaa.. En plass som jeg ikke husker navnet på til Eidsvoll måtte vi ta buss. Nok en gang skjer det noe på bussen. Sånn 1 sete fremfor til høyre for oss satt det en kvinne. Jeg trodde dette var en helt vanlig dame, men det viste seg at jeg tok feil. For dere som ikke kjenner meg vet dere at jeg kanskje kan bli lett ukomfortabel rundt ting som har med uønsket nærkontakt eller øyekontakt. Dette var en av de øyeblikkene.







Og bli stirret sånn på av og på hele tiden gjennom en nesten times lang busstur er helt JÆVLIG UKOMFORTABELT. Det som irriterer meg var at blikket hennes var så tomt. Det var surt, MEN TOMT. Hun stirret ikke på oss med et inntrykk av at vi skulle være stille eller at vi var plagsomme eller noe, hun bare.. Fingret sjela vår med øynene sine.

For dere som ikke har sett Orange is the new black så er det en karakter der som blir kalt for "Crazy Eyes". Hun har helt syke øyne, og det var akkurat sånn jeg følte at denne dama hadde. Bare et par tusen ganger verre. Crazy Eyes burde ikke en gang hete det siden denne dama eksisterer der ute en plass.

Etterhvert ble jeg rimelig lei av at hun skulle psykisk forstyrre oss med blikke sitt, så jeg bestemte meg for at neste gang hun prøvde å laserbeame diare over hele sjela så skulle jeg stirre tilbake på henne.





Også innså hun nederlaget sitt og snudde seg tilbake og glodde ikke mer den dagen. SUPERLONE DOES IT AGAIN MOTHERSPOCKERS.