And then came the green mute

Da jeg ble spurt om jeg ville være med å skrive litt på denne bloggen innimellom var jeg i starten ganske nølende. Jeg har hatt utallige blogger tidligere, skrevet fem-seks innlegg på dem og laget noen kleine videoblogger, også sluttet. Et par måneder senere var jeg innom igjen og skrev at nå skulle jeg starte å blogge igjen, men det også sluttet like brått som sesongavslutningen på sesong 4 av Switched at Birth. Derfor tenkte jeg at det ikke var noe vits i å starte på enda en blogg. De mest observante leserene har kanskje nå skjønt at jeg gav etter tilslutt. Skulle altså ikke mer til enn at jeg fikk tilbudet om at hvis jeg skrev en morsom historie, så kunne Lone tegne den. Jeg har ledd meg skakk av tegningene fra diverse bussturer fra helvete og Synne-demoner på Mario Party-party, så det er klart jeg sjessa veldig på det! (Jeg er fra Grenland, og her sjessær vi fært´)

Men så var det den morsomme historien da. Skal jeg være dønn ærlig, så er humoren min kanskje et av mine fremste salgstriks når jeg skal skaffe meg nye venner, men jeg har også erfart at å planlegge ”Nå skal jeg faderimæ sette meg ned å skrive noe morsomt!” sjeldent funker like godt.

Nope, not gonna happend

Jeg tenkte i første omgang å ty til min trofaste følgesvenn, Netflix, for inspirasjon. Det funket enda dårligere, ettersom jeg aldri kom meg ut av Netflix igjen. Jeg fant masse morsomt, men ble sittende å glo i stedet for. En time ble til to, to timer til fem også var jeg alt så langt inn i "The Flash" at jeg ikke kom meg ut igjen.

Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at det var livet. 

Derfor får jeg spare det til en gang jeg ikke har et sånt enormt press på meg til å være morsom, så kan jeg i stedet fortelle litt om hvem jeg er og hva jeg driver med. Folk pleier å kalle meg for Marit. For det er tross alt det jeg heter. Det at navnet mitt ikke er langt nok til å lage et kallenavn ut av har plaget meg i mange år, for er det èn ting jeg alltid har ønsket meg (utenom hund og trampoline) så er det et kallenavn. Jeg har nå lært å leve med et kort navn, men det stikker fortsatt litt i hjertet når jeg hører andre får en kortversjon av navnene sine, som sitter så godt at man etter hvert glemmer hva de egentlig heter.  

Dersom noen skulle kalt meg for noe, kaller de meg sikkert for ”Synne2” eller ”Synne LITE”. Vi er tvillinger, og er stort sett ganske like, bare at Synne er litt mer av alt. Det vil jeg si gjeller både på godt og vondt, så det er egentlig ikke så ille som det høres ut. Dessuten var jeg søt når jeg var liten.

MEN det er mer ved meg enn (det korte) navnet mitt! Jeg er en førskolelærer som fortiden tjener til livets opphold på en pizzarestaurant. Det er ikke like mye pedagogikk i å kutte opp en pizza, men jeg skal være ærlig: kan jeg ikke jobbe med barn, så er ikke pizza det verste alternativet. Jeg er sikker på at mitt brennende engasjement for barn og barnehagen får meg inn i yrket før eller siden uansett, så er det jo greit å ha noe som betaler regningene i mellomtiden.

Viktig å terpe på pedagogikken innimellom

Når folk ikke kaller meg for Synne LITE så kaller de meg for ei hyggelig og søt jente, og det har de kanskje rett i. Jeg har ikke en enormt stor personlighet som tyter mot deg så fort du åpner døra til et rom jeg er i. Jo visst kan jeg skravle, jeg kan skravle så mye at du blir svett i ørene, men dette er kun hvis jeg kjenner deg veldig godt, vi snakker om noe jeg er brennende engasjert i, eller du lo av vitsen min første gang du møtte meg. Ellers kan jeg nok oppfattes som ganske stille og betenkt, men verden må ha sånne mennesker også. Hadde det ikke vært for sånne som meg, hadde sånne som Synne ikke hatt et publikum og snakke til!

Dette var superartig! Bare se hvor fin jeg ble når jeg er tegnet ut fra Lones persepsjoner av meg!
Neste innlegg skal være morsomt, det lover jeg!

Marit // The green mute (<- ER DETTE ET POTENSIELT KALLENAVN????)