Mitt flaueste øyeblikk ever

Jeg er ikke en person som lett blir flau. Jeg er mer sånn som tenker "shit happens" og går videre med livet. For folk driter seg ut av og til, sånt skjer. Ikke vits å lage en big deal av det, sant?

Likevel, har jeg et øyeblikk som har satt seg fast i sjela mi siden det skjedde. Og jeg tror grunnen til at det har gjort det er fordi jeg aldri i mitt liv så for meg at det kom til å skje. Så... Hva skjedde?

Dette skjedde rundt påskeferien 2014, snart 2 år siden. Jeg skulle ta toget hjem til Dombås fra Tønsberg, og måtte bytte tog i Oslo. Så på Oslo S er det mange rader med benker, og jeg tenkte at jeg kunne sitte der å slappe av frem til toget mitt kom.

Så her er greia: Det satt folk rundt meg, og forann meg.

Det satt også flere folk bak de som satt forann meg. De som har vært på Oslo S skjønner sikkert hvilke benker jeg mener. Uansett, så der satt jeg og ante fred og ingen fare, med bena i kryss, og tenkte på ting som ikke burde se dagens lys. Det jeg ikke innså var det her

Så mens jeg forsvant inn i min egen fantasiverden, forsvant blodtilførselen til den ene foten min. Der satt jeg og stirret inn i den femte veggen og ante ikke at jeg sakte men sikkert kvelte foten min. Og dette fikk fryktelige konsekvenser, for i det jeg skulle reise meg og gå til toget skjedde dette

Så der lå jeg... På gulvet, midt mellom masse folk, på Oslo S, og prøvde å overbevise meg selv om at det som akkurat skjedde ikke hadde skjedd. Noe som førte til at jeg så enda mer idiotisk ut siden jeg bare lå der et par sekunder uten å bevege meg i det hele tatt. OG ENNÅ ER IKKE HISTORIEN FERDIG! For etter at jeg innså at det var passe idiotisk å bare bli liggende, så prøvde jeg å reise meg. Det jeg ikke tenkte over var at foten min ikke var helt ferdig med å være ubrukelig.

Igjen: Der lå jeg. Mitt forsøk på å reise meg feilet. I stede for å reise meg så jeg ut som en skadeskutt zombie som prøvde å forfølge noen for å få en bit av hjernen deres. Og akkurat i det øyeblikket følte jeg at hjerne var noe jeg burde hatt, for følte meg rimelig patetisk. Etterhvert klarte jeg å reise meg, sa unnskyld til mannen jeg akkurat hadde knust skrittet til med hode mitt en million ganger, sa unnskyld til (jeg antar) dama hans en million ganger, og haltet av gårde så fort jeg kunne.

Så det var mitt flaueste øyeblikk ever. Nå er det jo selvfølgelig bare gøy, dessuten fikk jeg 65 likes på facebook på kommentaren hvor jeg forklarte hva som skjedde! Så noe godt kom jo ut av det.