Jeg møtte veldig mange spesielle personer i Canada og så morsomt det er å fortelle om det så har det en ganske mørk bakhistorie. Vancouver er den byen i Canada med flest hjemløse og narkomane. Man blir anbefalt å se mange ting når man kommer til Vancouver, men i hotellresepsjoner og turistsentere pleier de og sette et stort kryss over et område av byen, et område de vil du ikke skal se. Dette området heter East Hastings.
Dette er det fattigste nabolaget i Canada og blir kalt Nord Amerikas dødeligste ghetto. Det er her de fleste narkomane og hjemløse hører til i Vancouver. Narkotikasalg og prostitusjon skjer på åpen gate på alle tider av døgnet. Man estimerer også at rundt en tredjedel av sprøytenarkomane i området er HIV positive.
Jeg har en irriterende nysgjerrighet og mot min egen dømmekraft besøkte jeg East Hastings. Det var som å komme inn på settet til “The Walking Dead”. Jeg opplevde ikke noen skremmende opplevelser der til tross for det dårlige og kriminelle ryktet det har. Mange kom opp til meg og spurte om penger naturligvis, men ikke mer enn det. Jeg så flere både kjøpe og sette narkotika helt åpenlyst, og jeg så en person i det jeg tror var sterk hallusinasjon inne i en bakgate. Mest av alt var det jeg så trist. Tusenvis av hjemløse ute på gata i en av verdens rikeste og vakreste byer. Tynne, sultne, skada og møkkete kropper som vandrer endeløst rundt i rus og fortvilelse.
Man tenker kanskje at det ikke er så stor deal alle storbyer har et slikt område, men det som gjør denne historien så mye verre er at 40% av de som bor på gata i East Hastings har alvorlige mentale lidelser. Dette kommer av at en av Canadas største mentalsykehus “Riverview” ble lagt ned og uten et alternativt sted å legge inn pasientene endte de opp på gata.
Av disse menneskene fra East Hastings så var det ei jente som gjorde spesielt sterk inntrykk på meg. Hun så ut som hun kanskje var rundt 16 år gammel. Hun satt ute i den mest travle gata i Vancouver hver eneste dag og tigget etter penger. Hver eneste dag var hun i forskjellige sinnsstemninger.
'
Jeg forventa ikke helt den reaksjonen, men det gikk enda lenger og hun sa hun ville følge meg hjem, fordi det var så mange “crazy people” i byen. Jeg prøvde å avvise henne fordi hun var selv en av de jeg anså som “crazy people”. Men hun insisterte så sterk at jeg jeg lot henne få lov.
Vandrerhjemmet mitt lå mitt i sentrum bare et par minutter unna så jeg følte meg ganske trygg på at ingenting kom til å skje. Hun pakket sammen pengekoppen og la den biten med papp hun pleide å sitte på under armen og begynte å følge meg “hjem”. Hun var en utrolig hyggelig person og lurte masse på hva jeg gjorde i Canada og hadde masse tips til ting jeg burde gå å se. Når vi kom frem til vandrerhjemmet ga hun meg en klem og fortalte meg at hun ikke kom til å glemme meg. Jeg forsto at mest sannsynlig var hun såpass snill fordi hun ville jeg skulle gi henne mer penger, men det var hyggelig allikevel. Jeg visste ikke om jeg skulle kjenne meg glad eller trist etterpå. Det var skikkelig fint å gjøre noen så glad samtidig så visste jeg at pengene jeg ga henne kom til å bli brukt på å putte gift inn i kroppen hennes.
Et par dager senere er jeg tilbake i sentrum. Jeg går på gata da jeg hører noen rope “Angel girl!” fra andre siden av veien. Jeg ser over på andre siden og der sitter hun og vinker meg over til henne. Jeg går over veien og bort til henne.
Jeg vet ikke hva som gjorde mest vondt, det faktumet at noen hadde skrevet slike ting til henne eller det faktumet at hun kalte den tynne pappbiten for huset sitt. Jeg sitter igjen med masse fine minner fra Vancouver, men det er møtet med disse menneskene fra East Hastings som har gjort aller mest inntrykk på meg.
Jeg er kanskje langt mer interessert i East Hastings enn folk flest fordi jeg har vært der, men hvis du synes det hørtes interessant ut så finnes det to dokumentarer som begge ligger på Youtube som handler om livet til de på East Hastings. Jeg synes begge to er ekstremt bra dokumentarer og anbefaler å se de.
Den første dokumentaren heter “Streets of Plenty” og er et ekperiment utført av en student i Vancouver. Han skal forsøke å være hjemløs i en måned med alle de utfordringene det byr på. Han prøver det som er av narkotiske stoffer inkludert heroin, og kommer i kontakt med noen av byens mange hjemløse.
Det er ikke bare gamle ting og høye bygninger man bør se på når man reiser rundt i verden, men også det som ikke står i turistguiden eller skrytes opp og frem. Man kan lære mye av virkeligheten :)
SvarSlett