Som historiestudent er jeg fryktelig klar over at det er vinnerne som skriver historien. Og det tenkte jeg å endre på for en gangs skyld, så kjære Marit, dette er din historie.
(Synne, Marit)
I flere år måtte Marit sitte alene på rommet å åpne julegavene sine. Dette var selvfølgelig fordi som tvillinger fikk vi som regel det samme, og vi har dessverre to særs ulike måter å tilnærme oss julegaver på. Marit lusker fremdeles rundt gavene flere uker i forveien, graver små hull i dem slik at hun kanskje kan få se eller kjenne på hva som er på innsiden. Når julaften kommer er det hun som maser om å få åpne gaver! Jeg liker gjerne at jula varer en stund, så jeg tar kanskje av en bit med teip, setter meg og spiser en twist eller en kokosbolle, før jeg åpner litt til. I mellomtiden har Marit klart å åpne alle sine julegaver, og jeg blir sittende å se på haugen av alt jeg kommer til å få. Så et par år sendte jeg henne inn på rommet for å åpne pakkene der, "og bli der til jeg er ferdig med å åpne mine!!" År etter år satt hun der inne å åpnet julegavene sine, på kvelden tok hun alt med seg ut og ville vise frem hva hun hadde fått, men alle viste allerede hva det var, fordi jeg hadde fått det samme. Et år begynte urettferdigheten i dette å synes, og noen kom med litt kommentarer til det og lignende. Det var blant annet forslag om at jeg burde sitte på rommet ett år, så kunne Marit sitte i stua. Men da kom jeg med et nytt forslag, og siden har vi sittet i stua begge to - med ryggen til hverandre.
(Marit, Synne)
Nei, Marit; Jeg klandrer deg ikke om du har et litt kjipt forhold til julen. Eller vinteren generelt. Husker du når jeg og Caroline kjørte over knærne dine med spark? Jeg burde kanskje ha stoppet, men så du hvor flink jeg var til å kjøre spark eller??! Jeg bare suste av sted. Dessuten var det Caroline som dyttet deg av, ikke jeg!
En annen jul, noe senere enn da mine strenge regler for julegaveåpningen regjerte, kan jeg ha kommet i skade for å låse deg inne på rommet mens du blødde fra hode, men jeg trodde at du bare lot som du hadde vondt for å få vilja di med når vi skulle pynte juletreet. Og det var jo strengt tatt ikke din avgjørelse å ta i utgangspunktet! Det er klart at når pappa står i gården å vasker bilen på lille julaften fordi det er plussgrader, skal ikke vi stå i stua å pynte juletreet! Jeg driter vel i om du vil ha julestemning så lenge som mulig, vi venter til det blir mørkt så vi ikke ser mildværet!! Hadde jeg vist at du begynte å blø når jeg stanget hode ditt inn i vinduskarmen på rommet hadde jeg jo ikke låst døren fra utsiden og gått min vei! Men ja, unnskyld for det å!
(Marit, Synne)
Til mitt forsvar, så var du en innmari irriterende unge. Du trodde du var så sykt flink til ting som egentlig ikke er noe å skryte av. En gang jeg gikk etter deg hjem fra en Odd-kamp så jeg at du gikk på en sånn måte at du skulle vise hvor flink du var til å gå, og sånn gjør meg irritert. Så jeg tenkte litt over det, ble mer irritert, og gikk opp til deg å sa: "Du, Marit?? jeg syns du er dum selvom jeg er glad i deg." Du gikk liksom... helt vanlig bortover veien som om du aldri hadde gjort annet, og jeg syns at du trengte å jekkes ned litt. Ikke forsto jeg hvorfor du blei så innmari sur og stormet hjem med et "godt å få vite hva du egentlig syns!!!"
Og den gangen du lente deg over vasken på badet når du pusset tennene. Og du hadde liksom den lyden på det at du var så jævlig god til å pusse tenner, og jeg finner meg ikke i sånn holdning på mitt bad, så ja, kanskje jeg bare tok å smalt ansiktet ditt ned i vasken. Sånn i ettertid så ser jeg at kanskje du ikke kunne forutsett at det kom til å skje. Så jeg beklager! Min feil!!
Men når du skal stå på hode i lekekurven bare for å skryte, så er det klart jeg dytter. Var ikke planlagt å gi deg hjernerystelse, men bare vit at akkurat det hadde jeg gjort igjen! Man kan ikke bare holde på å stå på hode rundt om kring.
(Synne, Marit i boksen)
De fleste bildene her er ganske tilfeldige, selv om de viser klart forskjellen på meg og Marit. Det over her er derimot mer accurate for den teksten jeg driver å skriver her. Her hadde jeg stappet Marit ned i en puteboks fordi jeg var sikker på at alle kom til å syns jeg var kul. Jeg hørte kanskje at hun sa at hun ikke lå noe godt, men jeg sverger det var et uhell å smelle ned lokket føre hun hadde fått foten sin helt på innsiden.
Jeg ser at jeg har vært selvsentrert, Marit! Og teit. Husker du vi skulle gjøre et lite akrobatikk-triks, som ikke gikk helt etter planen? Og jeg lå å furtet fordi jeg nesten mista pusten, og du var bare fryst av panikk fordi du trodde du hadde knekt nakken. Eller da vi tapetserte på kjøkkenet, og jeg kom i skade for å tagge på veggen med sprit tusj, du var så snill og sa at hvis de spurte kunne vi si at det var du som hadde skrevet navnet mitt med store bokstaver på veggen. Jeg sa takk, da!! Og med en gang Pappa kom hjem løp jeg ut i gangen og fortalte han at "Marit tegna med sprit-tusj på veggen!!!"
(obviously the devil had freckles)
Så, Marit. Du ser at det her er en oppriktig unnskyldning, eller? Jeg har bestemt at det er greit nå, og at unnskyldningen er godtatt! Så takk for det!
Når alt dette er sagt så vil jeg si at jeg er innmari glad for at søskens kjærlighet er ubetinget, og du vet at jeg alltid har vært sykt glad i deg, og at det aldri kommer til å være noen som betyr mer for meg en deg! Egentlig så syns jeg ikke du er dum. Tvert i mot syns jeg du er morsom, tøff, sterk, kul, vakker, smart, herlig og helt perfekt, og aldri la noen (ikke engang meg) fortelle deg noe annet!
(ja, gjett hvem!)
Bare for ordens skyld så skjedde 90 % av dette når vi var 10 år eller yngere!! :)
SvarSlett