Det at jeg har dårlig syn setter meg alltid i awkward situasjoner, og jeg blir nesten sosialt tilbakestående. Så med dette innlegget håper jeg å få forklar hvorfor jeg noen ganger oppfører meg som en dott.
1. Å møte folk man kjenner (evt. ikke kjenner)
I fjor synes jeg det var ukomfortabelt å gå alene på skolen fordi jeg følte meg teit når jeg gikk alene. For ever a Lone. Nå synes jeg det er ukomfortabelt fordi jeg har blitt kjent med flere mennesker, og om de går meg i møte ser jeg de gjerne ikke før de er nesten rett foran meg.
Det får meg egentlig til å fremstå overlegen, arrogant eller at jeg bevisst overser folk jeg kjenner. Noe jeg så klart ikke gjør. En lignende situasjon, som faktisk skjedde nå i sta, er at jeg kan være 99% sikker på at jeg ser noen jeg kjenner, smiler som en idiot for så å innse at det er en ukjent.
2. "Se der!"
En annen ting jeg gjør er at folk ser noe langt ute i horisonten de synes er kult, og vil at jeg også skal se det. Allerede her oppstår det 2 problemer: For det første kobler ikke hjernen min generelt med peking. Folk kan peke på noe som er rett fremfor meg og jeg kan finne på å snu meg for å se. Vennene mine har irritert seg i tusen år (ja, jeg er så gammel) over at jeg ser i en helt annen retning enn der de peker.
Det andre problemet er at jeg ikke alltid ser hva det er de faktisk peker på. Så vanligvis responderer jeg bare med "ooh" eller "cooooolt" eller "uuuuh" eller "kuuuuliii" eller "aaah" eller "faaab", noe som har gått greit til nå. Venter bare på at det skal komme på en dag hvor de peker på en liten babyhval som er kjørt ihjel på veien, og jeg svarer med "Uuuh, kult!".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar